Bortskjemte nordmenn

Vi har tre hunder paa taket. Om kveldene ligger jeg og hoerer paa hvordan de springer frem og tilbake der oppe. Foerste kvelden trodde jeg kanskje det var rotter eller noe, naa er det mer som koselige, kjente lyder. Jeg tar det som et lite bevis paa at jeg begynner aa foele meg hjemme. Som naar jeg gaar av bussen og vet hvor jeg er og hvordan det ser ut. For Lima er enorm, og i begynnelsen kjente jeg ikke igjen noe. Okei, har aldri skrytt av at jeg har noe god oreinteringssans - trodde vi kjoerte forskjellige ruter med bussen hver dag fordi jeg ikke kjente meg igjen, saa det er godt aa komme til noe som foeles kjent.

Her om dagen tok vi en tur i sentrum av Lima, og i en park moette vi plutselig en en enorm gjeng med skoleunger, og foer vi visste ordet av det var vi omringet av unger som (av alle ting) ville ha autografene vaare! Saa naa har vi proevd oss som kjendiser. Alle ville prate med oss, og selv om jeg ikke kan mye spansk ennaa, var de veldig taalmodige med meg. De spurte mange spoersmaal om Norge og fortalte om skolen sin. Det var veldig interessant og artig, og naar vi til slutt maatte gaa, var det nesten umulig aa komme seg derifra. Jeg bare lurer paa hva som gjoerde at de saa gjerne ville ha kontakt med oss. Hvilket bilde har de av europeere som gjoer dem saa vennlig innstilt? For det synes for meg aa vaere en generell instilling blant folk her. De liker oss uten at vi har sagt eller gjort noe. Hvorfor?

Etter vaar lille spasertur i parken, ble vi enige om aa sette oss paa en kafe. Fordi den ene paien ikke var noe saerlig og fordi kakestykkene var gigantiske, klarte vi ikke aa spise opp alt vi hadde bestilt. Naar vi reiste oss for aa gaa, kom det en liten gategutt springende og satte seg ned ved bordet og begynte aa spise restene. Jeg gikk bort til ham og spurte hva han het, kjoepte noen drops av ham og forsikret meg med kelneren at han skulle faa sitte i fred og spise. Gode mennesker, sa kelneren. Jeg foelte meg utrolig raatten og bortskjemt.