Bloggesisten

Da har jeg ogsaa blitt tatt i bloggesisten. (Raggen/Haggy/Ragga: Arrrrrgh!)

Okei; reglene:
"Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

Saa hva kan man egentlig si om meg...? Here we go:

1) Da jeg var liten (seks aar?) klipte jeg luggen min selv og skyldte paa bamsen min Pontus. Vel saa morsomt var det at jeg faktisk trodde at de andre trodde paa meg naar jeg sa det var han som hadde gjort det...

2) Jeg var dessuten veldig hissig som liten og oedela stemma mi fordi jeg ropte saa mye naar jeg var sint. Da logopeden fikk hoere den hese stemma mi, fikk jeg streng beskjed om aa passe paa saa jeg ikke oedela den for godt. Tror det har gaatt bra!

3) Jeg er helt fanatisk naar det gjelder stemming av fiolinen. Dersom den ikke er stemt godt, klarer jeg ikke aa spille. Jeg stoler helle ikke paa min egen stemming, saa det er alltid noen andre som maa gjoere det (les: fiolinlaerer Ove - veldig taalmodig).

4) Liten historie fra mine foerste forsoek paa aa snakke spansk: Jeg hadde kommet til Hald og etter aa ha moett en peruaner der, tenkte jeg at dette var en god mulighet til aa faatt praktisert litt spansk. Det foerste jeg ville si til min nye venn, var at jeg var sliten - estoy cansada, men hva jeg sa var "estoy casada", noe som betyr "jeg er gift". Han saa rart paa meg, men godtok hva jeg hadde sagt. Dagen etter proevde jeg meg nok en gang, og denne gangen ville jeg si at keg var sulten - tengo hambre. Denne gangen sa jeg "tengo hombre" - "jeg har mann". Etter dette kunne ikke peruaneren holde seg lenger og spurte meg hvorfor jeg hver gang jeg snakket med ham maatte si ting som at jeg var gift eller hadde mann.

5) Paa flyplasser liker jeg best aa bli kjoert rundt i rullestol. Til naa har jeg fem flyplasser paa lista. Noen hoeyere?

6) Jeg har fortsatt plastikken over skjermen paa kameraet mitt selv om det ikke er nytt lenger (til stor irritasjon for guttene paa teamet mitt. Det evige samtaleemnet). Jeg liker tanken om at skjermen blir beskyttet.

Hevnen er soet: Gir stafettpinnen videre til Tone, Thomas, Steinar, Eivind, Eline og laerer Harald.

Jenta har laert seg aa kjefte..

Det ble ganske fort klart at det ikke var i cabaña C at man trengte mest hjelp, men derimot hos de yngre jentene. Saa der er jeg naa, og i loepet av mine tre dager der har laert en hel del om aa vaere streng. Det er jo ogsaa en laerdom... De er ti jenter som alle paa sin maate er baade soete og snille - naar de vil. Som regel vil de ikke, og da er det jeg maa traa til med min kraftige stemme og myndige vesen. Joa, men det gaar fremover!

CT - T = C, en liten stemningsrapport

For det er det det har betydd for meg at jentene mine i CT drog til byen. Jeg jobber naa i cabaña C sammen med Julia, voluntoer fra Oesterrike. Her bor de jentene som naa er eldst i aldeaen. Hverdagen har blitt litt forandret, man merker alderforskjellen fra desse jentene og de jeg var hos foer. Om morgenen, for eksempel, krever det en hel del strenghet (liker det ikke!) for aa faa dem ut av sengene og inn i dusjen. Man kan vel ikke klandre dem; det er jo ikke saa fryktelig moro aa staa opp klokken seks for aa vaske eller lage frokost, men maa man, saa maa man...

Det var ogsaa interessant aa vaere her ei helg, det har vi ikke gjort foer. Soendag maa alle dra til kirka, saa da er det aa faa presset alle sammen inn i bussen og humpe avgaarde. Denne bussen er ei historie fro seg selv. Man har ennaa ikke bevist hvor mange man kan faa plass til i en buss foer man har vaert paa tur med aldeaen. Rekorden til naa ligger paa rundt 100, og naa snakker vi om microen til Alalay; ikke om en hvilken som helst buss. Med seter som saa vidt henger sammen og hull i baade taket og gulvet er det opplevelse aa sitte paa. Sjaafoeren er portoeren, en artig liten kar som aldri gaar noe sted uten kokabladene sine. Jo, disse turene kommer hoeyt paa favorittlista!

Long time, noe see...

Beklager det lange fravaeret fra bloggen min, men naa er jeg omsider tilbake med nye oppdateringer!

Vi har en del forandringer paa gang i Alalay naa. Alle de eldste har blitt flyttet fra aldeaen til byen hvor tanken er at de skal bo mer slelvstendig og med mer frihet for aa bli bedre forberedt paa det voksne livet etter Alalay. De er paa den maaten ogsaa naermere ulike arbeid og skoler som de gaar paa og slipper aa bruke like mye tid som foer paa aa reise frem og tilbake til byen hver dag. Det betyr ganske store forandringer i aldeaen naar alle de eldste ikke lenger er der. For meg betyr det fullstendig omstilling av arbeidet mitt - hele min cabaña har naa dratt. Etter modellen i La Paz, skal naa voluntoerer begynne aa arbeide som educadorer. Det innebaerer noe mer ansvar samt at vi arbeider i en turnus med en uke paa, fredag til fredag, og en uke fri.

Litt nostalgia og vemodighet kommer selvsagt naar noen flytter og ting forandrer seg. Vil derfor dele noen smaa gullstunder fra den siste tida med de eldste i aldeaen:

Det var 12. februar og soestra mi hadde bursdag, men naturlig nok var det litt vanskelig aa faa gratulert henne paa annen maate enn over mail ettersom hun var i Norge og jeg i Bolivia. Jeg fortalte dette til Nelson, min gode venn, danselaerer og baker i aldeaen, og han drog meg med ut hvor vi stilte oss bak en av cabañaene. Her broelte vi av full hals bursdagssangen for soestra mi -han paa spansk og jeg paa norsk, og han lovte meg at vinden ville bringe det til Norge saa hun kunne hoere det der. I dette oeyeblikket, mens vi stod der og gaulte, gikk det opp for meg hvor umulig det kommer til aa bli aa skulle forlate dette stedet...

Foer karnevalet satte i gang i Santa Cruz, hadde vi en liten fest paa aldeaen, et startskudd til karnevalet. I loepet av dagen hadde vi laget masker med alle ungene og utpaa kvelden sattte vi i gang med dans og musikk i comedor grande. Foerst ut var de yngste, og etter mye liv og leven og de hadde faatt litt godsaker, var det tid for dem aa hoppe i loppekassa (et ord som foroevrig har faatt fullstendig ny betydning for meg etter at jeg kom hit. Hjemme i Norge var det bare et uttrykk jeg ikke reflkterte saerlig over, her er sengene faktisk loppekasser!) Deretter slapp de eldste til. Det er vanskelig aa forklare helt hvordan det var, men det var noe med stemningen blant dem, iveren, smilene, dansen. Naar den siste dansen omsider var over og alle gikk ut, varme og oppgloedde og ble fanget av moerket og stillheten under stjernehimmelen... Det var spesielt, virkelig spesielt.

Og forrige uke - Nelson igjen som soerger for enda en gullstund. Det var en av de siste dagene med de eldste i landsbyen, og paa kvelden fikk jeg beskjed om at det var et moete for voluntoerene. Jeg moette pliktfyllende opp, men det viste seg aa ikke vaere noe moete, men Nelson som hadde forberedt en spesiell kveldsmat for oss. Han oensket aa vise oss sin takknemlighet for arbeidet vaart her, og jeg kan ikke tenke meg en bedre maate han kunne ha gjort det paa. Han fortalte oss om livet sitt foer og om hvor viktig Alalay har vaert for ham, hvor avgjoerende arbeidet deres har vaert for at ha er der han er i dag. Han takket oss flere ganger for at vi er her. Det er lenge siden jeg har vaert saa roert.

Godt nyttår!

Godt nyttår til alle!

Vi begynte nyttårsfeiringa på en særs fin restaurant med særs god mat i Gauyaquil. Til alle som er like glad i søtsaker som meg:
Den hvite fontenen dere ser til høyre i bildet er sjokoladefondue!

Det hører vel med til historien at dagen etter ble tilbragt i senga grunnet en ikke helt god mage. Her har man overlevd tre måneder i Latin-Amerika under - hva skal man si.. - ikke alltid like gode hygieniske forhold, men dårlig blir man ikke før man spiser på en flott restaurant i Ecuador. Akk ja, livets realiteter slår til igjen.

Det magiske tidspunktet 00.00 ble tilbragt i en ensom gate mens vi ventet på en taxi som aldri kom. Ikke helt etter planen, men vi hadde da i det minste stjerneskudd.

I taxien er humøret fortsatt på topp hos søstrene; til tross for at midnatt er passert uten at vi har sett en eneste rakett.

Ecuador - Montañita, hav og surfing

Mens de andre Act Now'erene nyter høyden i Cusco og Macchu Picchu, har jeg tatt turen til mi kjære søster som for tiden er voluntør Ecuador.


Første dagene av oppholdet mitt tilbragte vi ved kysten, og oppvokst ved kysten som jeg er, var det utrolig befriende å se havet igjen. Man kan si mye fint om Bolivia, men kyst har de ikke.


Fikk også prøve meg på surfing. Letteste sak i verden, det ser vi jo av stilen på bildet. Man kan kanskje kalle det et blinkskudd, for det var ikke mange gangene jeg kom meg såpass i stående stilling. Men gøy var det!

Den store favoritten i Latin-Amerika er jugo - juice. Bare ett ord: Nam!!

Her inntas en enorm jugo de sandía, vannmelonjuice. Intet bedre etter en dag på stranda.

Julefeiring

Egentlig kan julefeiringa på Alalay oppsummeres i tre ord:

1) Middag - for en gangs skyld felles, men innendørs grunnet regn. På menyen stod gris, kylling, poteter (o salige!), ris (selvsagt...) og banan. Klokka var da rundt elleve om kvelden.
2) Gaveutdeling - kaos! Men veldig artig å se all iveren og gleden. De fortjener virkelig alt de kan få.
3) Fyrverkeri - enda mer kaos! Man kan vel kanskje tenke seg både livet og lyden når tjue - tretti gutter slippes løs med kinaputter (ikke spør meg hvor de kom fra - kinaputtene altså). Tolv er det magiske klokkeslettet da man ønsker hverandre god jul.


Dagen ble for meg mer som nyttårsaften, men ikke mindre underholdende av den grunn. Julestemningen, derimot, uteble. Det nærmeste jeg kom den var under frokosten 1. juledag. Den ble inntatt under noe roligere omstendigheter enn middagen dagen før, og med tente lys og blide ansikter ble det en opplevelse jeg vil huske.
Frokost 1. juledag: De vanlige rundstykkene er byttet ut med panettones. Det var vi glad for, alle mann!

Vår lille venn

For ei tid tilbake fikk vi en liten baby på bare fire måneder på aldeaen. Det lille nurket ble selvsagt umiddelbart hjertestenen til alle jentene mine som fikk ansvaret for ham. Tøff liten kar, ingenting å si på det!

Men aldeaen er ikke tilrettlagt for å ta imot babyer, og planen var derfor å finne et mer egnet sted for ham. Denne utvikliklingen har jeg ikke helt klart å følge med i, men det skal bli spennende å se hvordan det har gått når jeg kommer tilbake. (Returbillett i overmorgen!)

Regn!

Vi fortsetter suksessen med bilder! Første tema er regn.

Slik er utsikten fra cabañaen min når det regner. Ikke alltid like fristende å gå ut... Men det gode da, er at det ikke nødvendigvis er så veldig kaldt selv om det regner, så klage skal man vel ikke (her er det sunnmøringen i meg som snakker).

Forsøkte å få frem sjøen på gulvet samt ei våt seng, men det var ikke så lett... Her er i alle fall mitt første rom hvor taket - i likhet med alle cabañaene nærsom en - ikke er tett. Det eneste så og si vanntette huset er hvor jeg bor nå. Snakk om å være heldig!

Bading!

Jeg har to intensjoner med dette innlegget som for meg er så sterke at - til tross for at jeg for tiden befinner meg i Ecuador og ergo langt unna Santa Cruz og aldeaen - jeg legger det inn selv om bildene ikke er helt ferske.

1) Bilder! En mangelvare på denne bloggen, jeg vet. Derfor utnytter jeg nå sjansen til å få bruke en noe raskere internettlinje enn den jeg vanligvis har tilgjengelig.

2) Det at bading rett og slett er en veldig populær aktitivtet blant de som bor på aldea - en gruppe hvor jeg også må regne med meg selv.

Så her kommer det altså. Nyt det!



Kort innføring: Når det kommer til bading, har vi to alternativ: Elva eller la posa. Bildene er henta fra en tur til elva.



Legg merke til hun som er i spenstig firsprang til høyre i bildet. Sett slikt?
Som man kan obsververe, er det ikke seærlig dypt her, men strømmen kan enkelte steder være ganske sterk og det er utrolig morsomt.




Yoyo - vår kjær venn fra Tyskland som forstår overraskende mye norsk og som nå har tatt av og reist tilbake til sitt fedreland.
Det sies at leire skal være heldig for huda, og er det noe det er nok av ved elva er det nettopp det!

Kjære Benjamin

I går skjedde det som berre ikkje skal skje...
Vesle Benjamin vart påkøyrt og drepen. Benjamin var berre sju år, og ein veldig smilande liten gut.
"Hermana Christina, mira, mira!"

Både i går og i dag har vi vore i huset til nokre av slektningane hans, kor også kista med Benjamin har stått. I dag var det gravferd, og alle dei som var gamle nok av ungane på Alalay var med.

Men sjølv om eg har sett han liggje der i kista si, klarer eg ikkje å tru at det verkeleg har skjedd. Små born døyr berre ikkje. Benjamin som nett sprang rundt utanfor cabañaen min, - han er ikkje død. Det var ikkje han som låg der i kista... Korleis kunne det skje? Kvifor døy når ein er sju år? Kvifor?!


Fred over minnet og Guds trøyst til alle dei som kjente han.

Benjamin, Benjamin...