Long time, noe see...

Beklager det lange fravaeret fra bloggen min, men naa er jeg omsider tilbake med nye oppdateringer!

Vi har en del forandringer paa gang i Alalay naa. Alle de eldste har blitt flyttet fra aldeaen til byen hvor tanken er at de skal bo mer slelvstendig og med mer frihet for aa bli bedre forberedt paa det voksne livet etter Alalay. De er paa den maaten ogsaa naermere ulike arbeid og skoler som de gaar paa og slipper aa bruke like mye tid som foer paa aa reise frem og tilbake til byen hver dag. Det betyr ganske store forandringer i aldeaen naar alle de eldste ikke lenger er der. For meg betyr det fullstendig omstilling av arbeidet mitt - hele min cabaña har naa dratt. Etter modellen i La Paz, skal naa voluntoerer begynne aa arbeide som educadorer. Det innebaerer noe mer ansvar samt at vi arbeider i en turnus med en uke paa, fredag til fredag, og en uke fri.

Litt nostalgia og vemodighet kommer selvsagt naar noen flytter og ting forandrer seg. Vil derfor dele noen smaa gullstunder fra den siste tida med de eldste i aldeaen:

Det var 12. februar og soestra mi hadde bursdag, men naturlig nok var det litt vanskelig aa faa gratulert henne paa annen maate enn over mail ettersom hun var i Norge og jeg i Bolivia. Jeg fortalte dette til Nelson, min gode venn, danselaerer og baker i aldeaen, og han drog meg med ut hvor vi stilte oss bak en av cabañaene. Her broelte vi av full hals bursdagssangen for soestra mi -han paa spansk og jeg paa norsk, og han lovte meg at vinden ville bringe det til Norge saa hun kunne hoere det der. I dette oeyeblikket, mens vi stod der og gaulte, gikk det opp for meg hvor umulig det kommer til aa bli aa skulle forlate dette stedet...

Foer karnevalet satte i gang i Santa Cruz, hadde vi en liten fest paa aldeaen, et startskudd til karnevalet. I loepet av dagen hadde vi laget masker med alle ungene og utpaa kvelden sattte vi i gang med dans og musikk i comedor grande. Foerst ut var de yngste, og etter mye liv og leven og de hadde faatt litt godsaker, var det tid for dem aa hoppe i loppekassa (et ord som foroevrig har faatt fullstendig ny betydning for meg etter at jeg kom hit. Hjemme i Norge var det bare et uttrykk jeg ikke reflkterte saerlig over, her er sengene faktisk loppekasser!) Deretter slapp de eldste til. Det er vanskelig aa forklare helt hvordan det var, men det var noe med stemningen blant dem, iveren, smilene, dansen. Naar den siste dansen omsider var over og alle gikk ut, varme og oppgloedde og ble fanget av moerket og stillheten under stjernehimmelen... Det var spesielt, virkelig spesielt.

Og forrige uke - Nelson igjen som soerger for enda en gullstund. Det var en av de siste dagene med de eldste i landsbyen, og paa kvelden fikk jeg beskjed om at det var et moete for voluntoerene. Jeg moette pliktfyllende opp, men det viste seg aa ikke vaere noe moete, men Nelson som hadde forberedt en spesiell kveldsmat for oss. Han oensket aa vise oss sin takknemlighet for arbeidet vaart her, og jeg kan ikke tenke meg en bedre maate han kunne ha gjort det paa. Han fortalte oss om livet sitt foer og om hvor viktig Alalay har vaert for ham, hvor avgjoerende arbeidet deres har vaert for at ha er der han er i dag. Han takket oss flere ganger for at vi er her. Det er lenge siden jeg har vaert saa roert.