Bortskjemte nordmenn

Vi har tre hunder paa taket. Om kveldene ligger jeg og hoerer paa hvordan de springer frem og tilbake der oppe. Foerste kvelden trodde jeg kanskje det var rotter eller noe, naa er det mer som koselige, kjente lyder. Jeg tar det som et lite bevis paa at jeg begynner aa foele meg hjemme. Som naar jeg gaar av bussen og vet hvor jeg er og hvordan det ser ut. For Lima er enorm, og i begynnelsen kjente jeg ikke igjen noe. Okei, har aldri skrytt av at jeg har noe god oreinteringssans - trodde vi kjoerte forskjellige ruter med bussen hver dag fordi jeg ikke kjente meg igjen, saa det er godt aa komme til noe som foeles kjent.

Her om dagen tok vi en tur i sentrum av Lima, og i en park moette vi plutselig en en enorm gjeng med skoleunger, og foer vi visste ordet av det var vi omringet av unger som (av alle ting) ville ha autografene vaare! Saa naa har vi proevd oss som kjendiser. Alle ville prate med oss, og selv om jeg ikke kan mye spansk ennaa, var de veldig taalmodige med meg. De spurte mange spoersmaal om Norge og fortalte om skolen sin. Det var veldig interessant og artig, og naar vi til slutt maatte gaa, var det nesten umulig aa komme seg derifra. Jeg bare lurer paa hva som gjoerde at de saa gjerne ville ha kontakt med oss. Hvilket bilde har de av europeere som gjoer dem saa vennlig innstilt? For det synes for meg aa vaere en generell instilling blant folk her. De liker oss uten at vi har sagt eller gjort noe. Hvorfor?

Etter vaar lille spasertur i parken, ble vi enige om aa sette oss paa en kafe. Fordi den ene paien ikke var noe saerlig og fordi kakestykkene var gigantiske, klarte vi ikke aa spise opp alt vi hadde bestilt. Naar vi reiste oss for aa gaa, kom det en liten gategutt springende og satte seg ned ved bordet og begynte aa spise restene. Jeg gikk bort til ham og spurte hva han het, kjoepte noen drops av ham og forsikret meg med kelneren at han skulle faa sitte i fred og spise. Gode mennesker, sa kelneren. Jeg foelte meg utrolig raatten og bortskjemt.

Intrykk paa intrykk...

Det er i grunn umulig aa skulle beskrive alt det jeg ser og opplever i disse dagene. Det er saa utrolig mange inntrykk paa en gang at det er vanskelig aa skille alt fra hverandre. Denne verden er virkelig annerledes enn hjemme!
Naar vi tar bussen kjoerer vi gjennom stroek som er saa forskjellige fra hverandre at naar jeg er framme foeler jeg meg litt saann som - ja... litt som Alice i Eventyrland. Det med aa paa et blunk befinne seg i en helt annen verden. Kontrastene er saa store, og det er saa vanskelig for meg aa forstaa hvordan de kan eksistere saa naert hverandre. I begynnelsen spurte jeg meg selv flere ganger hvordan det er mulig aa leve i en saann verden. Hvordan klarer man aa vaere rik med god samvittighet naar naboen er saa fattig? Saa gikk det opp fo0r meg at det er jo nettopp dette vi gjoer i Norge! Eneste at det er saa mye mer behagelig der, for man slipper aa bli minnet paa all elendigheten som finnes ganske enkelt fordi man ikke ser den. Og jeg sitter igjen med dette ene: Saa utrolig og haaploest URETTFEDIG denne verden er!

For et par dager siden besoekte vi senteret for tenaaringsmoedre som ligger her i Lima, og som er et av prosjektene Stroemmestiftelsen stoetter. Underlig, underlig, underlig... Jenter som er yngre enn meg og som enten skal faa eller har faatt en unge, og som har et ansvar mye stoerre enn jeg noen gang har hatt. Naar jeg tenker paa meg selv som tretten-fjortenaaring, klarer jeg rett og slett ikke forestille meg at jeg skulle vaere i stand til aa takle noe saant. Mange av jentene er fremdeles barn, og har behov for lek, for noen ganger aa vaere litt tankeloese, for aa fjase, fnise, - ikke for aa ta vare paa en baby. Samtidig var disse jentene heldigere enn mange av sine medsoestre i samme situasjon. Underlig, underlig...

Lima!

Endelig tilgang paa ei maskin og mulighet til aa oppdatere bloggen un poco...

Kom til Lima tirsdag kveld, og ble innlosjert hos verdens koseligste familie, saa ingen problemer der. Bare at de er litt bekymret over at vi ikke spiser opp all maten, - men hverken jeg eller Camilla har saa stor middagskapasitet. La mama tror selvsagt at vi ikke liker det hun serverer, og spoer hva hun kan lage saa vi spiser. Men maten er god den!

Lima er enorm, og hver dag maa vi ta bussen i en og en halv time for aa komme til spanskklassene. Og det aa ta bussen er faktisk et helt lite eventyr i seg selv! Det er et under at vi ennaa ikke har kommet oss bort, men vi fikser biffen med aa gaa paa rett buss og av paa rett sted. Ellers ha jeg faatt oppleve de store kontrastene som er her. Ser saa mye fattigdom, den er saa tydelig - paa gatene, de fattige stroekene hvor folk bor... Og likevel kan vi lett dra til rikere stroek hvor det foeles som om jeg er i Norge, og jeg merker hvor lett det er aa glemme verden utenfor. Synes det er veldig vanskelig aa koble de ulike virkelighetene her, saa store kontraster side om side.

Spraaket en stor utfordring, men merker at det kommer litt etter litt. Saa her er det bare aa staa paa med pugging og oevelse!