CT - T = C, en liten stemningsrapport

For det er det det har betydd for meg at jentene mine i CT drog til byen. Jeg jobber naa i cabaña C sammen med Julia, voluntoer fra Oesterrike. Her bor de jentene som naa er eldst i aldeaen. Hverdagen har blitt litt forandret, man merker alderforskjellen fra desse jentene og de jeg var hos foer. Om morgenen, for eksempel, krever det en hel del strenghet (liker det ikke!) for aa faa dem ut av sengene og inn i dusjen. Man kan vel ikke klandre dem; det er jo ikke saa fryktelig moro aa staa opp klokken seks for aa vaske eller lage frokost, men maa man, saa maa man...

Det var ogsaa interessant aa vaere her ei helg, det har vi ikke gjort foer. Soendag maa alle dra til kirka, saa da er det aa faa presset alle sammen inn i bussen og humpe avgaarde. Denne bussen er ei historie fro seg selv. Man har ennaa ikke bevist hvor mange man kan faa plass til i en buss foer man har vaert paa tur med aldeaen. Rekorden til naa ligger paa rundt 100, og naa snakker vi om microen til Alalay; ikke om en hvilken som helst buss. Med seter som saa vidt henger sammen og hull i baade taket og gulvet er det opplevelse aa sitte paa. Sjaafoeren er portoeren, en artig liten kar som aldri gaar noe sted uten kokabladene sine. Jo, disse turene kommer hoeyt paa favorittlista!