Trabajo en la calle

Fredag kveld har vi mulighet til aa vaere med paa trabajo en la calle - arbeid i gaten. Det er dette som er foerste etappe i arbeidet til Alalay. Andre etappe er mottakssentrene i byen, tredje Aldea (barnelandsbyen). Arbeidet gaar kort fortalt ut paa aa snakke med de som bor paa gata, og kanskje faar man til aa informere om Alalay. Men det er et veldig vanskelig arbeid fordi de fleste man treffer er godt paavirket av limsniffingen.
Hermano Miguel jobber i denne foerste etappen, og det var han vi gikk ilag med. La pelicula - filmen - kalte han det da vi gikk igjennom gatene. Og jeg er saa enig! Han kjenner de som oppholder seg i gatene, og de tuller og flirer naar de moetes, men i virkeligheten er det bare utrolig trist. Som aa vaere i en film, akkurat. Som aa vaere i en virkelighet som ikke egentlig finnes. Som i alle fall ikke finnes i Norge. Aa se den lille babyen som ligger aa sover paa gata mens mora sitter ved siden av og selger lim. Hvilke muligheter har denne jenta? Er hun ogsaa doemt til aa bo paa gata? Vil hun ogsaa bli avhengig av lim i en alder av aatte ar? Vil hun faa gaa paa skole? Vil hun noen gang faa et ordentlig hjem aa komme hjem til? Er livet hennes allerede avgjort for henne i en alder av seks maaneder? HVORDAN SKAL HUN KUNNE BESTEMME OVER SITT EGET LIV?
Jeg faar saa lyst til aa gjoere noe naar jeg ser saant. Faar saa lyst aa ta meg av dem og gi dem de trenger. Det er saa trist aa tenke paa alle flotte personlighetene og alle evnene som gaar tapt i limrusen. For det er det som er sannheten. For hver person som blir sittende fast i gjoerma, mister vi krefter som kunne blitt brukt til noe saa mye mer verdifullt. Jeg tror at hver person har muligheter og styrker som kan brukes godt i samfunnet, men ikke alle faar muligheten til aa bidra. Hvordan kan vi gi dem denne muligheten? Og er ikke denne muligheten en menneskerettighet?

Foerste uke paa Alalay

Ja, saa har vi allerede hatt vaar foerste hele arbeidsuke paa Alalay. Jeg foeler stedet barnelandsbyen ligger paa trenger en beskrivelse. Altsaa; mandag morgen tar vi sekkene vaare og reiser med en trufi (som ei drosje med fast rute) ca en times tid utenfor byen. Her ligger Aldeaen landlig og koselig til. Rundt paa tunet gaar det baade hunder, katter og hoener og ogsaa et par hester som til stadighet stikker innom. Til tross for god innsats har jeg ennaa ikke klart aa komme meg opp paa ryggen til en av dem, men det blir!
Aldeaen er organisert slik at ungene bir i cabañer inndelt etter kjoenn og alder. Jeg har faatt ansvar for de eldstse jentene. Det betyr at jeg skal vaere mye i cabañaen deres, sjekke at de gjoer oppgavene sine og evt hjelpe dem, spise alle maaltidene med dem og ellers bare tilbringe tid med jentene. Foreloepig er det mye jeg ikke helt forstaar - delvis paa grunn av spraaket og mye fordi ingen egentlig har forklart hva jobben min gaar ut paa. Men til naa er dette det jeg har faatt med meg:
Morgen! Opp klokka sju (seks naar det ikke er ferie) og gjoere arbeidsoppgavene sine foer de faar spise frokost. Etter dette har det til naa vaert ganske slapt program pga ferien som nettopp har begynt, men til neste uke setter vi i gang med aktiviteter som lek, manualidades (eller forming som jeg liker aa kalle det, er av den gamle skolen, jeg. Andre som husker forming?) og engelskundervisning. Saerlig engelskundervisningen har jeg tro paa, for er det noe de vil ha igjen for i ettertid, er det nettopp det. Mye annet som vi kan sette i gang med mns vi er her, vil doe hen naar vi drar, men engelsken vil de alltid sitte igjen med. Tror at aa kunne engelsk aapner mange doerer, spesielt iet land hvor faa snakker dette ellers saa utbredte og nyttige spraaket. I alle fall; om kvelden er det noen av jentene som drar til en skole i byen hvor de laerer ting som aa klippe haar, manikyr og make-up. Det er viktig aa ha slike kunnskaper fordi de kan gjoere en i stand til aa underholde seg selv naar en maa forlate Alalay. Jeg har vaert med hit flere gange og ventet mens jentene gjoer tingene sine. Det er ogsaa alltid me noeno unger fra Alalay som trenger en haarklipp.
Naar jeg er ilag med jentene og snakker eller leker med de smaa ungene, er det utrolig rart aa tenke paa hva mange av disse barna har vaert gjennom. De er saa like de ungene jeg har jobbet med i Norge at jeg ikke forstaar at de kanskje har bodd paa gata, vaert avhengige av stoff, ikke har foreldre osv. Paa Alalay er ideen at de skal fungere mest mulig som en familie, og jeg synes de gjoer en god jobb, men dog; det er ikke en familie! Det er ikke mor og far og tre unger. Uansett hvor mye de voksne gjoer, vil de aldri klare aa gi saa mye tid som ungene trenger. For de trenger virkelig baade tid og kjaerlighet. De trenger aa forstaa at de er spesielle, at de har talenter og at noen er glad i dem. Men hvordan rekke over alt? Det er saa lett aa se ungene i ett, men de er alle enkeltindivider med veldig forskjellige behov og evner. Det er her mye av utfordringen ligger. Familien Alalay blir aldri en virkelig familie, men det er likevel et mye bedre alternativ fo alle ungene som er der. Det er som den nest beste tingen, og dette maa vi proeve og gjoere saa bra som mulig. Det er jobben min.

FANTASTISKE LA PAZ OG HOEYDESYKE....

La Paz maa vaere den mest fascinerende byen jeg har sett i hele mitt lange liv... Aa se utover fjellene der var en opplevelse helt ubeskrivelig! Vi ankom denne fantastiske hovedstaden sent fredag den 3. november. Idet vi gikk ut av flyet, merket jeg umiddelbart at luften var tynnere her i hoeyden og at jeg ble svimmel. Vi ble mottatt paa flyplassen av Johann som er tidligere elev ved Hald og som snakker flytende norsk. Det var snodig, men det foerste jeg foelte var: Hjemme! Paa en underlig maate var det som aa komme hjem, og jeg var veldig klar for aa bo her i seks maaneder. Jeg og Eline ble innlosjert hos Ximena, og jeg var rett saa fornoeyd med hvordan tiden fremover saa ut til aa bli.

Saa begynner en lang historie om hvordan svimmelheten ikke ville gi seg - snarere tvert imot. La Paz - som er saa vakker paa alle maater - mangler bare èn vital ting; oksygen. (Bare saann kort: La Paz ligger paa 3600 moh og er verdens mest hoeytliggende hovedstad). Jeg var rett og slett ikke i stand til aa venne meg til lufta. Den neste uka skulle bli en eneste lang rekke av besvimelser og hyperventileringsanfall. Ble til og med innlagt paa Clinca del Sur i fire dager for aa faa oksygen, men var like daarlig med en gang denne ble frakoblet. (All aere til Victor som med stor taalmodoghet tilbragte dagene paa sykehuset med meg;)
Soendag - etter aa ha vaert der i over en uke, og jeg fremdeles ikke viste tegn til fremgang - skjoente man at naa maatte noe gjoeres. Og vips; plutselig var alt jeg hadde sett for meg om La Paz og min teammate Eline fullstendig snudd paa hodet. Allerede mandag satt jeg paa flyet med mine to nye teamkamerater Victor opg Steinar paa vei til Santa Cruz. Jeg maa innroemme at jeg var litt skuffet. La Paz som jeg hadde sett saann frem til og som viste aa svare til alle forventninger og mer til, samt Eline som jeg var saa glad for aa skulle samarbeide med - dette ble det plutselig ikke noe av.

Likevel; jeg skal ikke klage, - det er tross alt ikke alle forunt aa ha to kjekke bodyguards. Santa Cruz er heller ikke noe ille sted aa skulle tilbringe et halvt aar, skjoent uten den foelelsen av aa vaere hjemme som jeg hadde hatt i La Paz. Ogsaa her skal vi bo hos Ximena. Ukene blir aa arbeide paa Aldea - barnelandsbyen som ligger utenfor sentrum - mens helgene blir tilbragt hos Ximena. I dag har vi besoekt Aldea og jeg sitter igjen med et veldig positivt inntrykk. Gleder meg mye til vi skal tilbake dit i morgen og begynne aa arbeide.

Christina i Santa Cruz - 30 graders varme og kofferten full av ullundertoey. Dette lover bra.