Foerste uke paa Alalay

Ja, saa har vi allerede hatt vaar foerste hele arbeidsuke paa Alalay. Jeg foeler stedet barnelandsbyen ligger paa trenger en beskrivelse. Altsaa; mandag morgen tar vi sekkene vaare og reiser med en trufi (som ei drosje med fast rute) ca en times tid utenfor byen. Her ligger Aldeaen landlig og koselig til. Rundt paa tunet gaar det baade hunder, katter og hoener og ogsaa et par hester som til stadighet stikker innom. Til tross for god innsats har jeg ennaa ikke klart aa komme meg opp paa ryggen til en av dem, men det blir!
Aldeaen er organisert slik at ungene bir i cabañer inndelt etter kjoenn og alder. Jeg har faatt ansvar for de eldstse jentene. Det betyr at jeg skal vaere mye i cabañaen deres, sjekke at de gjoer oppgavene sine og evt hjelpe dem, spise alle maaltidene med dem og ellers bare tilbringe tid med jentene. Foreloepig er det mye jeg ikke helt forstaar - delvis paa grunn av spraaket og mye fordi ingen egentlig har forklart hva jobben min gaar ut paa. Men til naa er dette det jeg har faatt med meg:
Morgen! Opp klokka sju (seks naar det ikke er ferie) og gjoere arbeidsoppgavene sine foer de faar spise frokost. Etter dette har det til naa vaert ganske slapt program pga ferien som nettopp har begynt, men til neste uke setter vi i gang med aktiviteter som lek, manualidades (eller forming som jeg liker aa kalle det, er av den gamle skolen, jeg. Andre som husker forming?) og engelskundervisning. Saerlig engelskundervisningen har jeg tro paa, for er det noe de vil ha igjen for i ettertid, er det nettopp det. Mye annet som vi kan sette i gang med mns vi er her, vil doe hen naar vi drar, men engelsken vil de alltid sitte igjen med. Tror at aa kunne engelsk aapner mange doerer, spesielt iet land hvor faa snakker dette ellers saa utbredte og nyttige spraaket. I alle fall; om kvelden er det noen av jentene som drar til en skole i byen hvor de laerer ting som aa klippe haar, manikyr og make-up. Det er viktig aa ha slike kunnskaper fordi de kan gjoere en i stand til aa underholde seg selv naar en maa forlate Alalay. Jeg har vaert med hit flere gange og ventet mens jentene gjoer tingene sine. Det er ogsaa alltid me noeno unger fra Alalay som trenger en haarklipp.
Naar jeg er ilag med jentene og snakker eller leker med de smaa ungene, er det utrolig rart aa tenke paa hva mange av disse barna har vaert gjennom. De er saa like de ungene jeg har jobbet med i Norge at jeg ikke forstaar at de kanskje har bodd paa gata, vaert avhengige av stoff, ikke har foreldre osv. Paa Alalay er ideen at de skal fungere mest mulig som en familie, og jeg synes de gjoer en god jobb, men dog; det er ikke en familie! Det er ikke mor og far og tre unger. Uansett hvor mye de voksne gjoer, vil de aldri klare aa gi saa mye tid som ungene trenger. For de trenger virkelig baade tid og kjaerlighet. De trenger aa forstaa at de er spesielle, at de har talenter og at noen er glad i dem. Men hvordan rekke over alt? Det er saa lett aa se ungene i ett, men de er alle enkeltindivider med veldig forskjellige behov og evner. Det er her mye av utfordringen ligger. Familien Alalay blir aldri en virkelig familie, men det er likevel et mye bedre alternativ fo alle ungene som er der. Det er som den nest beste tingen, og dette maa vi proeve og gjoere saa bra som mulig. Det er jobben min.