FANTASTISKE LA PAZ OG HOEYDESYKE....

La Paz maa vaere den mest fascinerende byen jeg har sett i hele mitt lange liv... Aa se utover fjellene der var en opplevelse helt ubeskrivelig! Vi ankom denne fantastiske hovedstaden sent fredag den 3. november. Idet vi gikk ut av flyet, merket jeg umiddelbart at luften var tynnere her i hoeyden og at jeg ble svimmel. Vi ble mottatt paa flyplassen av Johann som er tidligere elev ved Hald og som snakker flytende norsk. Det var snodig, men det foerste jeg foelte var: Hjemme! Paa en underlig maate var det som aa komme hjem, og jeg var veldig klar for aa bo her i seks maaneder. Jeg og Eline ble innlosjert hos Ximena, og jeg var rett saa fornoeyd med hvordan tiden fremover saa ut til aa bli.

Saa begynner en lang historie om hvordan svimmelheten ikke ville gi seg - snarere tvert imot. La Paz - som er saa vakker paa alle maater - mangler bare èn vital ting; oksygen. (Bare saann kort: La Paz ligger paa 3600 moh og er verdens mest hoeytliggende hovedstad). Jeg var rett og slett ikke i stand til aa venne meg til lufta. Den neste uka skulle bli en eneste lang rekke av besvimelser og hyperventileringsanfall. Ble til og med innlagt paa Clinca del Sur i fire dager for aa faa oksygen, men var like daarlig med en gang denne ble frakoblet. (All aere til Victor som med stor taalmodoghet tilbragte dagene paa sykehuset med meg;)
Soendag - etter aa ha vaert der i over en uke, og jeg fremdeles ikke viste tegn til fremgang - skjoente man at naa maatte noe gjoeres. Og vips; plutselig var alt jeg hadde sett for meg om La Paz og min teammate Eline fullstendig snudd paa hodet. Allerede mandag satt jeg paa flyet med mine to nye teamkamerater Victor opg Steinar paa vei til Santa Cruz. Jeg maa innroemme at jeg var litt skuffet. La Paz som jeg hadde sett saann frem til og som viste aa svare til alle forventninger og mer til, samt Eline som jeg var saa glad for aa skulle samarbeide med - dette ble det plutselig ikke noe av.

Likevel; jeg skal ikke klage, - det er tross alt ikke alle forunt aa ha to kjekke bodyguards. Santa Cruz er heller ikke noe ille sted aa skulle tilbringe et halvt aar, skjoent uten den foelelsen av aa vaere hjemme som jeg hadde hatt i La Paz. Ogsaa her skal vi bo hos Ximena. Ukene blir aa arbeide paa Aldea - barnelandsbyen som ligger utenfor sentrum - mens helgene blir tilbragt hos Ximena. I dag har vi besoekt Aldea og jeg sitter igjen med et veldig positivt inntrykk. Gleder meg mye til vi skal tilbake dit i morgen og begynne aa arbeide.

Christina i Santa Cruz - 30 graders varme og kofferten full av ullundertoey. Dette lover bra.